Hvordan utvinnes gull fra oksiderte gullmalmer i Afrika ved å bruke karbon-i-masse (CIP) eller karbon-i-luting (CIL) prosessen? En klar, omfattende guide til begge metodene.
Kan gull med hell gjøres om til et sluttprodukt ganske enkelt ved å male malm til en slurry, mate den inn i en rekke tanker og tilsette aktivt karbon? For å forstå gullutvinning fra oksidert malm, må du se utover bare rekkefølgen av disse trinnene. Prosessen involverer forskjellige stadier: gull som beveger seg fra malmpartikler til en løsning, overføres fra løsningen til karbon, og til slutt utvinnes fra det karbonet - hvert trinn adresserer et annet sett med utfordringer.
Videre er det ingen enkelt, enhetlig type malm funnet over hele Afrika. Selv blant malmer med lignende grad av forvitring kan det være betydelige variasjoner i hvordan gull er innkapslet, leireinnholdet og tilstedeværelsen av naturlig forekommende gullabsorberende komponenter; oksidasjon alene garanterer ikke enkel utvasking. Mens Ity-gruven i Elfenbenskysten bruker et Carbon-in-Leach (CIL)-anlegg, kan ikke dette spesifikke tilfellet tjene som en universell modell for å bestemme prosessflyten ved andre gruver.
For å forstå karbon-i-masse (CIP/CIL) gullutvinningsprosessen, må man forstå to kjerneaspekter: hvordan gull går over fra malmen til en løsning og til slutt til et sluttprodukt, og hvordan karbonet – som utfører adsorpsjonen – resirkuleres. Bare når utstyr sees i sammenheng med disse to operasjonelle strømmene kan man unngå forvirring.

I. Bestem utvaskbarhet før planlegging av sliping
Gull i en malm kan allerede være eksponert, eller det kan forbli innkapslet av andre mineraler. Hvorvidt det eksponerte gullet kan utvaskes effektivt, og i hvilken grad innkapslet gull krever frigjøring, må avgjøres gjennom testing på representative malmprøver. Prøvetaking bør omfatte de ulike malmsonene beregnet på bearbeiding; Å stole på en enkelt komposittprøve risikerer å maskere naturlig variasjon. Hvis materialet er ildfast (vanskelig å bearbeide), må hensiktsmessige forbehandlingsmetoder undersøkes – å forlenge utlutningstiden er ikke en universell løsning.
Hensikten med knusing, sliping og klassifisering er å sikre at materialet som går inn i påfølgende stadier oppfyller partikkelstørrelsesspesifikasjonene etablert gjennom testing. Klassifisering returnerer grove, underspesifiserte partikler til slipekretsen, mens materiale som oppfyller kriteriene fortsetter nedstrøms. Selv om finere sliping kan forbedre eksponeringen av gull, øker det også energiforbruket og belastningen på nedstrømsprosesser. Målet bør være å tilfredsstille utvinningskravene, snarere enn å oppnå den fineste slipingen.
Gravitasjonsseparasjon som et pre-utvinningstrinn er en valgfri strategi, ikke et obligatorisk krav for hver prosesseringskrets for oksidert gullmalm. Hvis frittmalende gull som er mottagelig for gravitasjonsgjenvinning er tilstede, kan man evaluere et flytskjema som gjenvinner dette gullet først, etterfulgt av behandlingen av gravitasjonsavgangen. Når en slik prosess evalueres, må det totale gullet som gjenvinnes fra begge strømmer regnskapsføres; det er feil å rapportere kun graden av gravitasjonskonsentrat, og man må sørge for at gullet som utvinnes via gravitasjon ikke blir dobbeltregnet i utvaskingstallene.
II. Massekondisjonering og fjerning av urenheter: Gull går inn i væskefasen
Før malmmassen kommer inn i utvaskingssystemet, må tilførselshastigheten og konsentrasjonen stabiliseres innenfor de beregnede parameterne. I tillegg må rusk som flis, fibre og andre fremmedlegemer - som ikke bør komme inn i adsorpsjonssystemet - fjernes. Hvis slike materialer forblir i prosessen, kan de tette sikter og vanskeliggjøre den påfølgende separasjonen av aktivt karbon fra malmmassen. Massekondisjonering er ikke bare et spørsmål om å tilsette vann; fluktuasjoner i vannvolum endrer også den volumetriske strømningshastigheten som nedstrømstanker må romme.
Cyanidutluting er avhengig av spesifikke reaksjonsbetingelser for å konvertere utlutbart gull til vannløselige gull-cyanidkomplekser. Mens omrøring letter kontakt mellom malmpartikler, løsningen og oksygen, garanterer ikke bare tilstedeværelsen av luftbobler i en tank at kravene til effektivt oppløst oksygen og kontakt er oppfylt; prosessvurdering krever fortsatt prøvetaking, analyse og testing.
Aktivert karbon adsorberer gull som allerede har kommet inn i løsningen som et kompleks; den fanger ikke gullpartikler fanget i malmmatrisen via fysisk screening. Hvis gull forblir låst inne i malmpartikler, kan bare tilsetning av mer karbon ikke erstatte de nødvendige prosessene med frigjøring og utvasking. Selv om utvasking og adsorpsjon er knyttet sammen i prosessflyten, adresserer de to forskjellige stadier.
III. CIP vs. CIL: Skillet ligger i når karbon blir introdusert
CIP (Carbon-in-Pulp) involverer et innledende, uavhengig utlutingstrinn der størstedelen av det utvaskbare gullet løses opp i løsningen, etterfulgt av overføring av massen til adsorpsjonstanker som inneholder aktivt kull. Denne "utlut-og-adsorber"-sekvensen innebærer ikke at hver eneste gullpartikkel har løst seg opp før den når adsorpsjonstankene, og det betyr heller ikke at den totale utvinningsprosessen for anlegget er fullført.
CIL, eller Carbon-in-Leach, er en prosess der utluting og karbonadsorpsjon foregår samtidig innenfor samme sett med tanker. Når gull løses opp i løsningen, blir det samtidig adsorbert av det aktive karbonet som er tilstede. Den spesifikke anleggsdesignen kan også inkludere en pre-utlutingsfase; Derfor betyr bare tilstedeværelsen av tanker uten karbon i begynnelsen av kretsen automatisk at hele prosessen skal klassifiseres som CIP (Carbon-in-Pulp).
Å skille mellom CIP og CIL avhenger av hvordan utlutnings- og adsorpsjonstrinnene er integrert - det kan ikke bestemmes bare ved å telle antall tanker. Hvis malmen inneholder naturlige komponenter som konkurrerer om gullet i løsningen, kan den umiddelbare adsorpsjonen gitt av CIL være fordelaktig; om dette er tilstrekkelig - eller om ytterligere behandling er nødvendig - kan imidlertid bare avgjøres gjennom testing. Navnet på en prosess garanterer ikke i seg selv en spesifikk utvinningsgrad, og det betyr heller ikke at den ene tilnærmingen i seg selv er mer kostnadseffektiv enn den andre.
IV. Hvorfor beveger karbon seg i motsatt retning av massen?
I en konvensjonell kaskadeadsorpsjonskrets strømmer massen sekvensielt fra den første tanken mot den siste (hale) tanken. I mellomtiden introduseres regenerert karbon (resirkulert fra eluerings-/regenereringsprosessen) og friskt sminket karbon i bakenden og gradvis avanseres mot hodet på kretsen, og blir gradvis gullbelastet karbon.
Dette motstrømsarrangementet sikrer at karbon med høy adsorpsjonskapasitet først møter løsningen i haleenden - der gullkonsentrasjonen er lavest - og bidrar derved til å minimere gulltapet i den endelige avgangsløsningen. Etter hvert som karbonet blir stadig mer lastet med gull, beveger det seg fremover, og møter masse med varierende gullkonsentrasjoner. Denne bevegelsen av karbon krever dedikerte transport- og styringssystemer; det skal ikke misforstås som at karbon bare driver oppstrøms av seg selv.
Interstage-sikter lar massen passere gjennom mens de beholder karbon med spesifisert partikkelstørrelse i hver tank, og opprettholder dermed den tiltenkte karbonfordelingen over kretsen. Skader på skjermoverflater, utvidelse av skjermåpninger på grunn av slitasje eller fragmentering av karbon kan alle forstyrre dette arrangementet. En sikkerhetsskjerm (eller "vaktskjerm") er plassert i bakenden for å fange opp karbon som slipper ut av kretsen; imidlertid kan fint fragmentert karbon fortsatt passere gjennom åpningene.
Mens mellomtrinnsskjermer tjener til å holde på karbon, og sikkerhetsskjermer i bakenden forhindrer tap av karbon, utfører ingen av dem selve adsorpsjonsprosessen. Hvis karbon gjenvinnes fra en skjerm, er det viktig å finne ut om det er et resultat av normal slitasje eller en unormal lekkasje; bare å returnere karbonet til kretsen uten ytterligere undersøkelser er utilstrekkelig.
V. Separasjon og vasking av gullbelastet karbon; Returnerer gull til løsning
Det gullbelastede karbonet som gjenvinnes fra det foregående trinnet bærer medført malmmasse. Den må separeres og vaskes for å fjerne fine malmpartikler før den mates inn i desorpsjonssystemet. Vaskeprosessen er ment å fjerne medførte mineraler - ikke for å "vaske av" det adsorberte gullet med rent vann. Utilstrekkelig rengjøring kan påvirke den påfølgende desorpsjonsprosessen negativt.
Desorpsjon foregår i et spesialisert system der gull overføres fra karbonet til en desorpsjonsløsning, og skaper en "gravid løsning" (rik på gull) for nedstrøms utvinning. På dette stadiet forblir gullet i flytende fase og er ennå ikke omdannet til gullbarrer. Evaluering av effektiviteten av desorpsjon krever mer enn bare å måle mengden gull som gjenvinnes; man må også sjekke for eventuell gjenværende gull på karbonet. Hvis gjenværende gull er tilstede, vil karbonets tilgjengelige adsorpsjonskapasitet bli kompromittert når det returneres til adsorpsjonskretsen.
Syrevask brukes til å fjerne visse uorganiske forurensninger fra karbonet. Dens plassering - enten før desorpsjon eller andre steder i kretsen - avhenger av den spesifikke prosessdesignen. Det er strengt forbudt å la syrevaskemedier blandes med cyanidholdige strømmer, da dette utgjør en risiko for å frigjøre giftig hydrogencyanidgass. Riktig isolasjon, forriglinger, ventilasjon og overvåkingssystemer må innlemmes i det profesjonelle ingeniørdesignet; operasjonelle prosedyrer kan ikke bare settes sammen fra generisk litteratur.
VI. Elektrovinnende for å produsere gullslam; Smelting for å produsere Dore Gold

Den gravide løsningen fra desorpsjonsprosessen går inn i det elektrovinnende systemet. Gjennom elektrodereaksjoner reduseres det oppløste gullet og avsettes på katoden, og danner en gullrik avsetning som vanligvis refereres til som "gullslam". Tilstedeværelsen av gull i den gravide løsningen garanterer ikke at den har blitt fullstendig gjenvunnet via elektroutvinning; Derfor må input/output-løsningene og de utvunnede forekomstene måles og analyseres separat.
Gullslammet gjennomgår fast-væske-separasjon, tørking og smelting for å produsere doregull (en legering som også kan inneholde sølv og andre elementer). Dore gull krever ytterligere raffinering; det kan ikke betraktes som gull med høy renhet.
Ved å spore gullets bane er den primære prosessflyten som følger: gull i malmen → gullkomplekser i utlutingsløsningen → gullbelastet karbon → gravid løsning fra desorpsjon → gullslam fra elektroutvinning → doregull fra smelting. Hvert trinn i overføringen innebærer spesifikke effektivitetsrater og materialstopp; Sterk ytelse i ett trinn erstatter ikke nødvendig verifisering og aksept av det påfølgende trinnet.
VII. Karbon må returneres; Avfall og vann må håndteres på riktig måte
Gullbelastet karbon går ikke automatisk tilbake til sin opprinnelige, friske tilstand. Avhengig av nivået av forurensning og restaktivitet, må karbonet gjennomgå behandlinger som syrevasking og termisk regenerering. Termisk regenerering er spesielt utviklet for å fjerne akkumulerte organiske forurensninger; det er ikke bare et spørsmål om å "brenne" karbonet. Etter behandling må fine karbonpartikler - uegnet for gjenbruk - siles bort. Det gjenværende karbonet testes deretter for aktivitet og partikkelstørrelse, supplert med ferskt karbon for å kompensere for tap, og returneres til adsorpsjonskretsen.
Det utsilede fine karbonet kan inneholde gull; det må kvantifiseres separat og underkastes passende gjenvinnings- eller deponeringsprosesser, i stedet for å kastes som verdiløst avfall. Karbonsyklusen er betydelig ikke bare når det gjelder anskaffelsesvolum, men også fordi den avgjør om gull utilsiktet fjernes fra primærproduksjonsstrømmen.
Adsorpsjonsavfall og cyanidholdig vann må ledes inn i konstruerte behandlings-, lagrings- og gjenbrukssystemer; de må aldri slippes direkte ut i miljøet. Selv om gjenvunnet vann virker klart, er det ikke nødvendigvis egnet for bruk i alle prosesstrinn. Forurensningsnivåer, cyanidinnhold, vannbalanse og driftsavvik må overvåkes kontinuerlig. Spesifikke behandlingsveier og regulatoriske krav må implementeres i samsvar med standardene for prosjektets vertssted.
VIII. Håndtere lave utvinningsgrader: Utnytte en omfattende gullsaldo
Gulltap i fast avgang, flytende faser og karbonmigrasjon må undersøkes separat, men de må alle avstemmes innenfor en enkelt, samlet gullbalansekonto.
Hvis gullnivåene i fast avgangsmasse er høye, start med å verifisere gullets frigjøringsegenskaper, dets forekomstmåte og de faktiske utvaskingsforholdene. Hvis gullnivåene i væskefasen er høye, fokuser på effektiviteten til adsorpsjonskontakten, aktiviteten til det aktiverte karbonet, mengden karbon som brukes, og tilstrekkeligheten av karbonoverføring. Hvis det oppdages gullbelagt karbon eller fine karbonpartikler i avgangsmassene, undersøk integriteten til screeningsprosessen og omfanget av karbonslitasje. Disse fungerer som utgangspunkt for feilsøking; en enkelt prøve er utilstrekkelig til å definitivt fastslå årsaken.
For en gitt statistisk periode må summen av gullet som går inn i prosessen og gullet i arbeid-i-progress (WIP)-beholdningen ved starten av perioden tilsvare summen av gullet som er gjenvunnet i sluttprodukter (som dorébarer), gullet som er tapt gjennom ulike utgangspunkter, og gullet som er igjen i WIP-beholdningen ved slutten av perioden. WIP-beholdningen inkluderer gull i tankløsninger og faste stoffer, aktivert karbon, gravide løsninger og gullholdig slam som venter på smelting. Interne overføringer representerer bare en endring i plassering og bør ikke telles dobbelt som endelig utgang.
Når du utfører beregninger, sørg for konsistens i grunnlaget for tørrmalmtonnasje, væskevolumer, analysemetoder og lagerrevisjoner. Når du tar hensyn til gull som finnes i karbon funnet i avgangsmassene, må du passe på å unngå å dobbelttelle det mot det totale gullinnholdet i avgangsmassene. Hvis det oppstår et avvik, må du først kontrollere prøvetakingsprosedyrer, målinger og lagersvingninger på nytt, og deretter spore problemet tilbake til bestemte prosesstrinn. Bare ved nøyaktig å identifisere hvor gull samler seg eller hvor det går ut av systemet, kan man effektivt skille mellom utilstrekkelig utvasking, utilstrekkelig adsorpsjon og fysisk karbontap.







